MEDLEM- OG TILLITSVALGTSKOLERING
Slik takler du stress som tillitsvalgt
Alle har godt av en pust i bakken iblant. Også når du jobber aktivt for å være en ressursperson for klubben din og kanskje kjenner på stress som tillitsvalgt.
Med stort ansvar følger høyt kortisolnivå. Jobber du som tillitsvalgt, kan det bety et lass med ekstra arbeidsoppgaver på toppen av den vanlige stillingsbeskrivelsen din.
Dette er så klart oftest oppgaver du brenner for – ellers ville du neppe tatt på deg vervet – men det betyr ikke at du er immun mot stress.
Vi skal derfor forsøke å gi noen gode råd om hva du kan gjøre dersom du kjenner at ting blir litt overveldende.
Hva forårsaker stress som tillitsvalgt?
Stress har å gjøre med kroppens «fight-or-flight»-funksjon, som trigger oss til å bli ekstra på vakt i forbindelse med fare. Du har en krevende oppgave foran deg, så kroppen din fyller på med hormoner for å hjelpe deg å reagere på den.
Problemet er at vi ikke er ment å være i denne modusen over lengre tid, og dessuten at kroppen kan overvurdere hvor stor fare vi faktisk står overfor.
Selv om det kan føles helt krise at alle medlemmene dine trenger deg på én gang, er det tross alt ikke liv og død om å gjøre. Likevel reagerer kroppen slik, fordi den ikke har en dedikert «mye-å-gjøre-på-kontoret»-respons.
Det er sikkert også mange det siste året som føler at de har mindre oversikt over situasjonen, dersom de jobber hjemmefra og ikke ser kollegene sine ansikt til ansikt lenger. Opplevd mangel på kontroll kan også lede til stress.
Spør hva som er realistiske konsekvenser
En utfordring når vi føler oss stresset, er at vi kan tolke kroppens stressreaksjon som bekreftelse på at det virkelig er katastrofe på ferde.
Dette kan lede til en ond spiral, der vi bruker mer energi på å se for oss de verst tenkelige konsekvensene av at ikke vi greier å bite over alle oppgavene våre, enn på faktisk å løse dem.
I stedet for å forsvinne ned i den spiralen, forsøk (gjerne med penn og papir!) å definere hva som er det mest realistiske utfallet. Hva er det verste som faktisk kan skje? Hva var egentlig konsekvensene sist gang du kjente deg superstresset?
Ofte kan det hjelpe oss med å se situasjonen mer objektivt, og innse at stressfølelsen tross alt bare er en følelse.
Prioriter oppgavene etter viktighet
Fant du frem penn og papir i stad, trenger du ikke legge det fra deg ennå. Neste skritt er nemlig å få bedre kontroll på arbeidsoppgavene dine.
Føler du deg overlesset av ting du må gjøre, skriv ned alle sammen, og forsøk deretter å rangere dem på en skala fra 1–3 ut fra hvor viktige de er:
- Superviktig – må løses snarest!
- Viktig, men må ikke løses øyeblikkelig
- Ikke så viktig (men fint å gjøre når du har tid)
Deretter kan du legge 2 og 3 til side, og tillate deg selv å ikke tenke på dem før du har fått gjort alle 1-oppgavene. Du er bare et menneske, og har du ikke tid, er det bedre å prioritere det som faktisk brenner.
Ofte kan bare det å få oppgavene ned på papir gjøre dem mer håndterlige, og vise at det tross alt ikke er en uendelig mengde ting du må få gjort.
Prøv også å tenke deg om hvorvidt alle oppgavene faktisk er ditt ansvar. Vi har tidligere skrevet om det å ikke ta på seg rollen som psykolog for slitne medlemmer. Du har lov til å markere noen oppgaver med 0, dersom det er snakk om ting du gjerne skulle ha hjulpet med, men som faktisk ikke er del av arbeidsoppgavene dine.
Ta en pause dersom du kjenner på stress som tillitsvalgt
Er du i ferd med å møte veggen, er neppe medlemmene dine tjent med det heller. Etter endt arbeidsdag, i helgene og når har ferie, er det bedre å legge ting helt bort, enn å hele tiden gå og gnage på dårlig samvittighet over det du ikke har fått gjort ennå. Slik blir du også mer uthvilt når du er tilbake igjen.
Du har også et bestemt antall arbeidstimer til å jobbe med tillitsvalgt-arbeid. Går du langt over dette, er det på tide å spørre seg hvorvidt du har tatt for mye ansvar.
Husk at du ikke er alene. Kanskje er det andre i klubben din som kan avlaste deg? Hva med verneombudet?
En fagforening er ikke et énmannsshow, og du skal heller ikke føle at du må løse alt alene. Det kan godt hende at du har flere gode hjelpere som gjerne bistår – de har bare ikke blitt spurt ennå!