AKTUELT

Tor-Espen Stenerud om solidaritet: Å organisere seg er alltid politisk

Fagbevegelsen er en del av en større visjon for samfunnet, mener Tor-Espen Stenerud. Hvorfor er solidaritet viktigere enn på lenge – nå i 2024?

Har du noen gang følt deg litt ute på dypt vann som tillitsvalgt? Du er neppe alene.

Da Tor-Espen Stenerud tok mastergraden i New Zealand, ble han satt til å undervise i New Zealands politikk – for New Zealandere. Han tok utfordringen på strak arm, og i dag underviser han norske tillitsvalgte på LO-skolen, men har aldri vært tillitsvalgt selv .

– Jeg ser på det som at de har erfaringen, mens jeg har teorien. Iblant blir jeg spurt om hva jeg kunne tenkt meg av kompetansehevingstiltak, men å holde disse kursene er den mest effektive læringen jeg kan se for meg. Dette er drømmejobben, sier han.

Tor-Espen er kursansvarlig for LO-skolens modul Solidaritet, som ofte anbefales for dem som ønsker å kvalifisere for internasjonale kurs senere. Vi tok en prat med ham om viktigheten av solidaritetsbegrepet for norske fagorganiserte, og hvordan det står til med fellesskapsfølelsen og arbeiderrettigheter i en tid hvor markedet styrer mer enn noen gang.

Solidaritet er noe annet enn god samhandling

– Hva er solidaritet for deg, Tor-Espen?

– Solidaritet er både fagbevegelsens begrunnelse og viktigste redskap. Du må anerkjenne at det finnes store og små fisk, og at noen faktisk har mer makt og innflytelse enn andre, og at det finnes ulikhet. Solidaritet er noe annet enn god samhandling.

– Så det handler om å hjelpe dem som har minst?

– Nei! Veldedighet er når de med mer ressurser velger å dele, og kan iblant til og med være ydmykende for dem nederst på rangstigen. Solidaritet derimot er mellom likeverdige parter, og baserer seg på at de som kjenner hvor skoen trykker, har kunnskapen som skal til for å løse situasjonen. Det handler om å strebe etter like muligheter til reell politisk påvirkning, og å hjelpe folk med å organisere seg og definere sine interesser selv, i stedet for at aktøren med pengesekken bestemmer hva som skal gjøres.

Systemer reverseres i skremmende tempo

– Solidaritetsbegrepet sto kanskje høyere i kurs i forrige århundre. Snakker vi sjeldnere om solidaritet enn vi pleide?

– Fagbevegelsen er kanskje litt offer for sin egen suksess. I Nord-Europa lyktes arbeiderne med å organisere seg, og vi fikk velferdsstaten og medbestemmelse på arbeidsplassen. I resten av verden er det ikke nødvendigvis sånn. Vi tar det litt for gitt, og glemmer hvor kontroversielt det er for makthaverne i store deler av verden at arbeidstakerne organiserer seg. Norske tillitsvalgte undervurderer ofte hvor aktivt og brutalt dette motarbeides utenfor vår region.

– Hvor relevant er egentlig det for oss i Norge?

– Systemene våre er ikke lukkede. Det meste som skjer av endringer i vår lille andedam kommer utenfra. Korona illustrerte det tydelig. Kinas økonomiske rolle, arbeidsinnvandring, AI, krigene i Ukraina og Gaza – veldig lite av det som fundamentalt endrer rammevilkårene for bedrifter, starter i Norge.

– Så vi kan også stå i fare for at den norske modellen svekkes av internasjonale utviklinger?

– De totalitære kreftene er redde for to ting: makten på gata, og organisering. Hvis en autoritær leder ønsker å sementere sin egen makt, vil det første man ofte prøver være å redusere fagbevegelsens makt

Vi ser hvordan systemene for internasjonal konfliktløsning og menneskerettigheter som ble etablert etter andre verdenskrig, presses og reverseres i skremmende tempo. Fagbevegelsen trenger ledere som tar dette på alvor.

Arbeidere jobber ikke bare på fabrikk

– Når vi snakker om arbeiderbevegelsen er det lett å se for seg gruvearbeidere eller fabrikkansatte ved samlebåndet rundt år 1910. Hvem er mest utsatt i dag?

– Alle som har størsteparten av inntekten fra arbeid og ikke fra kapital, er arbeider. Jo lettere du er å erstatte, jo mer arbeider er du. Og de som er lettest å erstatte, er de som har mest nytte av solidaritet og organisering.

– Hvem tenker du på da?

– Jeg tenker på for eksempel tjenestenæringene hvor folk er spredt utover, og ikke møtes på samme måte. Da industriarbeidsplassene var dominerende, gikk arbeiderne inn den samme fabrikkporten til samme tidspunkt. Det gjorde det lettere å organisere seg effektivt. Vi jobber fortsatt med å finne en god oppskrift på organisering i de tjenestenæringene som preges av uformell kompetanse slik at vi kan sikre bedre arbeidsvilkår. En del er kanskje studenter som har planer om å bli noe annet, og ikke identifiserer seg like sterkt med yrkesgruppen der de jobber deltid. Å bygge opp den identiteten er mye av utfordringen i dag.

Solidaritet: Også en gevinst for arbeidsgiver?

– Nå har vi trepartssamarbeidet og den norske modellen, men kan det fortsatt være vanskelig å få med seg ledelsen på laget?

– Skal du nå fram til bedriftsleder, må du ofte vise til hvordan medbestemmelse påvirker bunnlinja gunstig på sikt. Tillitsvalgte som får satt temaer som omdømme og kompetansestrategi på dagsorden, hvor ledelse og ansatte har felles mål, får også en sterkere strategisk posisjon for å få gjennomslag i konfliktspørsmål som lønn. Mange norske arbeidsgivere er gode på å samarbeide med de ansatte, fordi de vet at dette gir best resultat.

– Har du noen eksempler hvordan bedrifter kan oppnå konkurransefortrinn ved å sette søkelys på solidaritet?

– Om vi engasjerer oss i samfunnsansvar, også utenfor vårt system, får vi kunnskap om hvor verden er på vei. Denne kunnskapen gjør tillitsvalgte til bedre ledere for medlemmene sine, og virksomheten mer tilpasningsdyktig.
Hele det norske næringslivet er gode på solidaritet. Norge er et dårlig sted for bedrifter og bransjer som vil konkurrere på lav lønn og dårlige arbeidsvilkår.

– Det er vel også en fare, at jobber outsources til utlandet hvor arbeidere ikke har et annet valg enn å godta dårligere vilkår?

– Ja! Derfor er det også i vår interesse som arbeidstakere i Norge å hjelpe folk å organisere seg globalt. Men skal du få til det, må du hjelpe folk å endre politiske forhold selv, lokalt på bakken, og ikke bare komme utenfra med bistand. Fagbevegelsen har større mål enn å forbedre arbeidsvilkår, men også å forme samfunnets retning og verdier. Å velge å organisere seg er alltid politisk.